Norsk folkeeventyr: Tommeliten

Graut med smørøye

Det var en gang en kone som hadde en eneste sønn. Han var ikke lengre enn en tommelfinger. Derfor kalte de ham Tommeliten.

Da han ble voksen, sa moren hans at han måtte ut å fri, for hun syntes det var på tide å gifte seg. Da Tommeliten hørte det, ble han glad. De hentet hesten og reiste av gårde, og moren satte ham på fanget sitt.

De skulle reise til en kongsgård hvor det var en flott prinsesse, men da de hadde kommet et stykke på veien, ble Tommeliten borte. Moren lette lenge etter sønnen og ropte og gråt fordi hun ikke kunne finne ham. «Pip pip!» sa Tommeliten – han hadde gjemt seg i manen til hesten. Gutten kom fram, og han måtte love at han ikke skulle gjemme seg igjen.

Da de hadde kjørt et stykke til, så var Tommeliten borte igjen. Moren lette etter ham og ropte og gråt, men borte var han. «Pip, pip!» sa Tommeliten, og hun hørte at han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham. «Pip pip, her er jeg!» sa Tommeliten og kom fram fra øret på hesten. Så måtte han love at han ikke skulle gjemme seg flere ganger.

Men da de hadde kjørt enda et stykke, så var han borte på ny; han greide ikke å la være å gjemme seg. Moren lette og gråt og ropte på ham igjen, men borte var han og borte ble han. «Pip pip, her er jeg!» sa Tommeliten. Men moren kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det lød så utydelig. «Pip, her er jeg!» lo han og godtet seg fordi hun ikke kunne finne ham. Men plutselig nøs hesten, og da nøs den ut Tommeliten, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den. Moren tok nå og puttet Tommeliten i en pose, for hun visste ingen annen råd.

Da de kom til kongsgården, så ble det snart forlovelse, for prinsessen syntes at Tommeliten var en vakker liten gutt. Det varte ikke lenge før det ble bryllup heller.

Da de skulle spise middag i bryllupsgården, så satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen. Men det var et problem, for da han skulle ete, kunne han ikke nå opp til bordet. Han hadde nok ikke fått matbiten hvis ikke prinsessen hadde hjulpet ham opp på bordet. Nå gikk det både godt og vel, så lenge han kunne ete av tallerkenen. Men så kom det inn et stort grautfat, og det kunne han ikke nå opp til.

Men Tommeliten visste råd; han satte seg på kanten. Men så var det et smørøye midt uti fatet, og det kunne han ikke rekke, så han måtte sette seg på kanten av smørøyet. Men plutselig kom prinsessen med en stor skje og skulle dyppe en skikkelig grautbit i smøret, og da kom hun nær Tommeliten slik at han dumpet uti og druknet i smørøyet.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Språket er forenklet og modernisert for fremmedspråklige.

Vokabular:
Man: hestens hår
Godte seg: være glad (av skadefryd)

Annonser

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.