Norsk folkeeventyr: Tommeliten

Det var en gang en kone som hadde en eneste sønn, og han var ikke lenger enn en tommelfinger; derfor kalte de ham Tommeliten.

tommeliten.pngDa han ble voksen, sa moren hans til ham at han måtte ut og fri; for nå syntes hun det var på tide å gifte seg. Da Tommeliten hørte det, ble han glad. De fikk i stand kjøretøyene og reiste av gårde, og moren satte ham på fanget.

Så skulle de reise til en kongsgård, der det var en flott prinsesse; men da de hadde kommet et stykke på veien, ble Tommeliten borte. Moren lette lenge etter ham og ropte og gråt fordi han var borte og hun ikke kunne finne ham igjen. «Pip, pip!» sa Tommeliten, han hadde gjemt seg i manen på hesten. Så kom han fram, og da måtte han love at han ikke skulle gjøre det mer.

Da de hadde kjørt et stykke til, så var Tommeliten borte igjen. Moren lette etter ham og ropte og gråt, men borte var han. «Pip, pip!» sa Tommeliten, og hun hørte at han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham igjen. «Pip, pip, her er jeg da!» sa Tommeliten og kom fram fra øret på hesten. Så måtte han love at han ikke skulle gjemme seg flere ganger. Men da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen; han kunne ikke berge seg. Moren lette og gråt og ropte på ham; men borte var han og borte ble han, og alt hun lette, kunne hun ikke finne ham på noe vis. «Pip, pip, her er jeg da!» sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det låt så utydelig. Hun lette, og han sa «Pip, her er jeg!» og lo og godtet seg, fordi hun ikke kunne finne ham igjen. Men rett som det var, så nøs hesten, og da nøs den ut Tommeliten, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den. Moren tok nå og puttet ham i en pose, for hun visste ingen annen råd.

Da de kom til kongsgården, så ble det snart forlovelse, for prinsessen syntes at Tommeliten var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge før det ble bryllup heller.

Da de skulle til med middagen i bryllupsgården, så satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen. Men han var verre enn ille stelt, for da han skulle til å ete, kunne han ikke nå opp, og han hadde visst ikke fått matbiten, hadde ikke prinsessen tatt og hjulpet ham opp på bordet. Nå gikk det både godt og vel, så lenge han kunne ete av tallerkenen. Men så kom det inn et stort grautfat, og det kunne han ikke nå opp i. Men Tommeliten visste råd – han satte seg på kanten. Men så var det et smørøye midt uti fatet; det kunne han ikke rekke, så han måtte sette seg utpå kanten av smørøyet. Men rett som det var, kom prinsessen med en stor skje og skulle dyppe en skikkelig grautbit i smøret, og da kom hun nær Tommeliten, så han dumpet uti og druknet i smørøyet.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Kilde: folkeeventyr.no
Språket er forsiktig forenklet og modernisert for fremmedspråklige.

Vokabular:
Rett som det var: plutselig
Man: hestens hår
Godte seg: glede seg

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s