Gjør setningene nedenfor negative ved å sette inn «ikke» på riktig plass:
1. Jeg jobber på lørdager.
2. Vi bor i Spania om sommeren.
3. Jeg har sett ham idag.
4. Vi skal spise ute i kveld.
5. Joakim ble valgt til elevrådet.
6. Line hadde blitt plukket ut.
7. Jeg kjenner dem.
8. Vi liker det spesielt godt.
9. Det er nokså sikkert at pasienten dør av skadene.
10. Jeg er ganske sikker på at medisinen virker.
11. Vent på meg!
12. Hør på ham!
13. På dagtid er kona i dårlig humør.
14. Om kvelden drikker hun kaffe.
15. Det står noen gutter bak huset nå.
Fasiten står i kommentarfeltet. 🙂
Språkskolen Topp Norsk 
Hei, er det mulig å plassere ‘ikke’ etter verbal når vi bruker imperativ? På Fløyen i Bergen er det et skilt: ‘Vær forsiktig, Dans ikke med huldra’. Er det feil, eller kanskje har det noe spesiell betydning?
LikerLiker
Man kan normalt velge om man setter «ikke» foran eller etter verbalet i imperativ. Plassering etter – som i ditt eksempel – er mer formelt. I dagligtale ville vi sagt: «Ikke dans med huldra!»
LikerLiker
Tusen takk for svar!
LikerLiker
Ved setning 13, om det var ubestemt: ei kone/gutter (vi tenker ikke på meningen til setningen nå:) ) ville «ikke» vært ETTER pronomenen/ubestemt substantiv? På dagtid er de/ visste gutter ikke i dårlig humør. Ville -aldri, alltid- vært på samme posisjon i det opprinnelige setningen og i denne som ikke?
LikerLiker
Det skal i utgangspunktet ikke ha noen betydning om det er ubestemt eller bestemt form.
På dagtid er ikke ei kone i dårlig humør.
På dagtid er ikke gutter i dårlig humør.
Begge disse setningene er grammatisk riktige, og som oftest det mest naturlige.
Grunnregelen er at tunge subjekter (substantiv) står etter adverbialet og lette subjekter (pronomen) foran adverbialet.
Men det er én ting til som spiller inn, og det er trykk, dvs. hva man legger vekt på i setningen. Ordstillingen endres etter om man legger trykket på subjektet eller adverbialet.
På dagtid er subjektet IKKE i dårlig humør.
På dagtid er ikke SUBJEKTET i dårlig humør.
Type adverbial har nok også betydning. Lette adverbialer som «jo», «vel», «visst» med flere skal stå sammen med verbet (På dagtid er visst kona i dårlig humør), mens «tyngre» adverialer som er mer emfatiske, gjerne plasseres etter «ikke» (På dagtid er kona aldri i dårlig humør). Med andre ord spiller både syntaktiske og semantiske forhold inn her.
LikerLiker
hei
Jeg luer på hvordan vi skal skrive setninger med flere setningsadverbialer.
foreksempel.
ikke med ofte
ikke med altid
ikke med dessverre
ikke med andre setningsadverbialer er noe som jeg strever med.
jeg har også utfordring med 2 adverber i leddsetninger. jeg vet ikke om begge de 2 setningsadverbialene kommer foran verbet eller bare ett.
jeg er takknemlig om dere kan hjelpe meg. Jeg kunne ikke finne noe på netsider i det hele tatt.
LikerLiker
Godt spørsmål!
Det vanligste er at 2 setningsadverbialer står sammen som en blokk. Eksempel: Jeg har [faktisk ikke] tid.
Når to setningsadverbialer står sammen, har vi følgende regler:
1) «Ikke» står sist av de to (heldigvis ikke, dessverre ikke osv.)
2) Unntaket fra regel 1 er «alltid», som står etter «ikke» (Jeg er ikke alltid sur).
3) Småord som da, jo, nok, vel står foran lengre setningsadverbialer: Frank har [jo ofte] fri på fredager.
De samme reglene gjelder i leddsetninger: Eksempel: Jeg vet at han [egentlig ikke] har lyst.
I stedet for å koble de to setningsadverbialene sammen, kan vi i mange tilfeller skille dem og sette det ene i starten eller slutten av setningen. Eksempler: Dessverre har jeg ikke tid. Han har ikke vært i Frankrike heller.
Reglene for hvilke adverb som kan stå først og sist i setninger, er noe kompliserte.
LikerLiker
Takk for svaret:)
Det var så viktig og nyttig for meg.
Hva med ikke og ofte?
Jeg går ikke ofte eller jeg jeg går ofte ikke.
Jeg tror den første er riktig hvis jeg ikke tar feil, så betyr der at det også er et unntak som (alltid) kommer etter ikke?
Takk på forhånd.
LikerLiker
Igjen et godt spørsmål! De reglene som er satt opp ovenfor, gjelder først og fremst typiske setningsadverb (modaladverb), dvs. adverb som modifiserer en hel setning (dessverre, egentlig, faktisk etc.). Den typiske situasjonen er da at «ikke» er kjerne i frasen, og så har det andre setningsadverbet en modifiserende funksjon (dessverre ikke, sikkert ikke osv.).
Det er litt annerledes med såkalte omstendighetsadverb (måtesadverb, stedsadverb, tidsadverb). Disse har sin normale plassering på slutten av setningen. I eksemplet ditt skal «ofte» stå etter «ikke», men det er nok fordi det egentlig ikke er en del av setningsadverbialet, men utgjør et selvstendig adverbial som står på plassen til tidsadverbialet, altså på slutten av setningen (vi kunne satt inn et objekt mellom adverbene).
En kompliserende faktor er at noen omstendighetsadverb, særlig tidsadverb, kan settes inn i eller sammen med setningsadverbialet midt i setningen. Da kan omstendighetsadverbet komme til slutt (Vi har ikke lenger hund), men det er en del variasjon. Vi må da se på hvilke ord som henger sammen, samt hvilket adverb som er hovedsak/kjerne og hvilket som har en modifiserende funksjon. Det er ofte det som vil avgjøre rekkefølgen. For eksempel:
Det er ikke ofte storm.
Han har ofte ikke tid til barna.
LikerLiker
FASIT:
1. Jeg jobber ikke på lørdager.
2. Vi bor ikke i Spania om sommeren.
3. Jeg har ikke sett ham idag.
4. Vi skal ikke spise ute i kveld.
5. Joakim ble ikke valgt til elevrådet.
6. Line hadde ikke blitt plukket ut.
7. Jeg kjenner dem ikke.
8. Vi liker det ikke spesielt godt.
9. Det er nokså sikkert at pasienten ikke dør av skadene.
10. Jeg er ganske sikker på at medisinen ikke virker.
11. Ikke vent på meg!
12. Ikke hør på ham!
13. På dagtid er ikke kona i dårlig humør.
14. Om kvelden drikker hun ikke kaffe.
15. Det står ikke noen gutter bak huset nå.
LikerLiker