Regionale stereotypier

Kjenner du en treg trønder, en grådig sunnmøring eller brautende bergenser? Da har du truffet på en stereotypisk utgave av disse «artene».

Norge er et langstrakt land og består av flere landsdeler og regioner. Kulturen blant folk som bor i et bestemt område, er formet av stedets natur, geografi, historie og næringsgrunnlag. Derfor er ikke folk helt like over hele landet. I årenes løp har disse forskjellene blitt utgangspunktet for diverse regionale stereotypier. Disse stereotypiene er selvsagt overdrevne og karikerte, og beskrivelsene passer naturligvis ikke på alle som bor i et område. Likevel lever sterotypiene i beste velgående, og brukes flittig når folk i ulike regioner skal «mobbe» hverandre på en jovial måte.

La oss starte i nord, med den åpne, utadvendte og frittalende nordlendingen. Folk fra de tre nordligste fylkene sier ting rett ut, gjerne ispedd litt røff humor og et par saftige banneord hvis anledningen krever det.

Hvis vi drar litt lenger sør, treffer vi på den trege, men joviale og humoristiske trønderen. Folk fra andre deler av landet tror også at alle trøndere snakker med potet i halsen, bruker skinnvest, drikker karsk og har bart (det siste gjelder hovedsakelig menn).

Lenger vest finner vi den driftige og grådige sunnmøringen. Det blir sagt at møringen kan «lage gull av gråstein». I hvert fall har de bevist at man kan skape penger av fisk…

Lenger sør på vestlandet har vi landsdelshovedstaden Bergen, hvor folk er kjent for å være brautende, høylydte og selvsikre. Bergensere snakker gjerne litt høyere og er litt mer patriotiske enn andre nordmenn. Dessuten tror de at regn hver dag er helt normalt.

Helt sør på vestlandet finner vi bibelbeltet, hvor folk tradisjonelt er mer religiøse enn andre nordmenn. Her er det bedehus i hver ei bygd og regionen eksporterer prester til resten av landet i stor stil. Når folk i andre deler av landet skal parodiere en prest, bruker de ofte sørvestlandsdialekt…

På Sørlandet er folk rolige, joviale og godmodige. Det skal mye til for å vippe en sørlending av pinnen og han/hun bruker ikke sterke ord. Hvis en sørlending blir forbanna, kan han si at han ble så sint at han nesten sa noe stygt…

Litt lenger nordøst har vi Telemark. Her finner vi det urnorske, og mange ser for seg at telemarkinger driver mest med folkemusikk, treskjæring og hallingdans. Dessuten har de en helt uforståelig dialekt.

Vi kan nå ta ta ferga over oslofjorden til Østfold. Her blir folk sett på som litt harry og naive. Østfoldinger tar ikke seg selv eller livet så høytidelig, og sier at Det årnær sæ i Fredrikstad.

Lenger nord på Østlandet tror folk fra Oslo at det bare bor bønder. Hedmarkinger, gudbrandsdøler og totninger blir sett på som trauste, enkle og koselige. På Toten høres det ut som at det er jul hele året og på Lillehammer lever de fortsatt i 1994.

Til slutt må vi nevne folk i hovedstaden, som heller ikke slipper unna stereotypier. Som hovedstadsborgere blir oslofolk naturligvis sett på som arrogante. Men her er det stor forskjell på østkant og vestkant:

Folk fra Oslo vest og Bærum blir sett på som snobbete, blærete («Bærum – Blærum») og litt feminine, mens folk fra Østkanten enten ses på som overdrevent kule, alternative eller «white trash» – litt avhengig av hvilken bydel de bor i.

Hva mener du? Er det noe i disse stereotypiene? Kjenner du noen som passer inn i de stereotypiske karakteristikkene? Er det greit med slike stereotypier? Eller er det mobbing  og mangel på respekt?

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s