En ordklasse er en gruppe ord som ligner på hverandre – morfologisk (hvordan de bøyes), syntaktisk (hvordan de brukes i setninger) og semantisk (hva de betyr). Vi regner med 10 ordklasser i norsk: substantiv, pronomen, adjektiv, determinativ, verb, adverb, preposisjoner, konjunksjoner, subjunksjoner og interjeksjoner.
Trenger vi å lære om ordklasser? tenker du kanskje. Det er jo ikke noe du får bruk for i dagliglivet. Men å kjenne til ordklassene er nyttig – ja, faktisk helt nødvendig – når vi senere i kurset skal lære mer om bøying av ord og ordstilling. Du trenger ikke bli ekspert på dette, men det er lurt å lære seg hvilken ordklasse de vanligste ordene tilhører.
SUBSTANTIV er vanligvis ord for ting, for eksempel stein, jakke, hår. Men det kan også være personer (far, kvinne), steder (park, vei, land) og fenomener (drøm, håp, filosofi). Felles for substantivene er at de har kjønn (hankjønn, hunkjønn, intetkjønn) og er knyttet til en artikkel: en mann, ei dør, et hus osv.
PRONOMEN er ord som settes i stedet for (pro betyr «for») et «nomen» (et annet ord for substantiv). Hvis du for eksempel snakker om broren din, sier du ikke «broren min» i hver setning. Du sier i stedet «han». På denne måten bruker vi pronomen for å effektivisere språket. De fleste pronomen er personlige pronomen: jeg, du, han, hun, den, det, vi, dere, de. Men vi har også spørrepronomen, ubestemte pronomen (man) og resiprokt pronomen (hverandre).
ADJEKTIV er ord som betegner egenskaper, for eksempel farge (grønn, gul), størrelse (stor, liten), form (rund, flat) og kvalitet (god, dårlig). Typisk for adjektiv er at de kan opptre i flere grader: positiv, komparativ og superlativ (sterk – sterkere – sterkest).
DETERMINATIV ligner litt på adjektiv og pronomen, men de bøyes ikke i grad og de står ikke «i stedet for» noe. Determinativ gir en nærmere bestemmelse av substantiv (tenk på at determine betyr «bestemme»). Det er 3 undergrupper av determinativ: demonstrativer/pekeord (denne, dette, disse), possessiver/eiendomsord (min, hennes, vår osv.) og kvantorer/mengdeord (noen, ingen, hver osv.)
VERB er ord som forteller om hendelser og handlinger, altså det som skjer og det man gjør. Typisk for verb er at vi setter inifinitivsmerket «å» foran dem (å løpe, å sparke) og at de kan bøyes i tid (spiser – spiste).
ADVERB ligner litt på adjektiv, men adjektiv står til substativ. Adverb står derimot – som navnet viser – til verb. De forteller om når (tidsadverb), hvor (stedadverb) og hvordan (måtesadverb) handingen i verbet skjer: Jeg spiser fort (måte). Jeg spiser nå (tid). Jeg spiser ute (sted). Mange adverb er laget av adjektiv ved å legge til -t. I fin dag har vi adjektiv, men i synge fint har vi adverb. En spesiell gruppe er gradsadverb, som står til adjektiv: veldig god, ganske fin, aller best.
PREPOSISJONER er ord som forteller om relasjonen mellom ord. Relasjonen kan være stedsmessig (bildet på veggen), tidsmessig (møtet i morgen) eller possessivt (katten til naboen).
KONJUNKSJONER er ord som binder sammen setninger (eller ord/fraser) på samme nivå – uten å påvirke ordstillingen. Dette er en liten gruppe ord. Og, men, for, så, eller er de viktigste.
SUBJUNKSJONER ligner på konjunksjoner, men de kobler sammen setninger på ulike nivåer. De innleder en leddsetning, som er koblet sammen med en hovedsetning: Jeg er fornøyd (hovedsetning) fordi (subjunksjon) jeg klarte eksamen (leddsetning). En annen forskjell er at subjunksjoner kan påvirke orstillingen i setningen: Du rydder ikke rommet ditt -> Jeg blir sint hvis du ikke rydder rommet ditt.
INTERJEKSJONER er småord som uttrykker følelser: huff! oi! fy! æsj! og mange flere.
Her er noen oppgaver du kan øve med:
Språkskolen Topp Norsk 