Norsk politikk – en introduksjon

Dette er en kort introduksjon til norsk politikk. Den dekker det meste av det du trenger å vite om temaet til norskprøven. Man får sjelden direkte spørsmål om politikk på prøven, men et visst kjennskap til norsk politikk er nyttig når du skal si din mening om generelle samfunnsspørsmål.

Styreform

Norge er for det første et demokrati. I et demokrati er det folket som bestemmer, og dette skjer – i Norge som i andre land – gjennom valg av representanter som skal ivareta våre interesser. Dette kalles indirekte demokrati.
For det andre er Norge et monarki, også kalt kongedømme. Landets øverste person er kongen. Den nåværende kongen heter Kong Harald V. I et moderne monarki som Norge har imidlertid Kongen ingen politisk makt. Han fungerer kun som et symbol på Staten. Det norske kongehuset har generelt vært svært populært.

Administrativ inndeling

Vi har 3 administrative nivåer i Norge: Stat, fylke og kommune. Det er 18 fylker og 356 kommuner (fra 2020). Lederen for et fylke / en kommune kalles ordfører.

Makten er i Norge (som i andre demokratiske land) fordelt mellom tre instanser som skal balansere hverandre og passe på at de andre ikke misbruker makten sin:
Lovgivende makt: Stortinget (parlamentet).
Består av folkevalgte politikere. Her vedtas lovene.
Utøvende makt: Regjeringen.
Består av rundt 20 ministere (f.eks. finansminister og justisminster), og ledes av statsminsteren. Har ansvar for praktisk politikk. Må alltid ta hensyn til Stortingets vilje (dette kalles parlamentarisme).
Dømmende makt: domstolene.
Kan avgjøre at noe Stortinget eller regjeringen gjør, er ulovlig.

Valg

Vi har valg hvert 4. år, annenhver gang stortingsvalg og lokalvalg (kommune- og fylkestingsvalg). Alle myndige nordmenn over 18 år har rett til å stemme, og det er gjort forsøk med stemmerett for 16-åringer.

Politiske partier

Det norske politiske systemet består tradisjonelt av 3 blokker: venstresiden, høyresiden og sentrum. Hvilken blokk som har hatt makten, har variert opp gjennom tidene. Hvilke partier som samarbeider, varierer også. Dette er de viktigste partiene:

Venstresiden:
Arbeiderpartiet (sosialdemokrater, oppslutning på ca. 30 %)
SV (sosialister, oppslutning på ca. 5 %)
Rødt (kommunister, oppslutning på ca. 2–3 %)

Høyresiden: 
Høyre (konservative, oppslutning på ca. 20-25 %)
Fremskrittspartiet (populister, oppslutning på ca. 15 %)

Sentrum:
Venstre (liberale, oppslutning på ca. 5 %)
Senterpartiet (tidligere kalt Bondepartiet, oppslutning på ca. 5-10 %)
Kristelig Folkeparti (oppslutning på ca. 5 %)
Miljøpartiet De Grønne (oppslutning på ca. 5 %)

I dag (2019) har vi en flerpartiregjering som består av Høyre, FrP, KrF og Venstre.

Skillelinjer

Viktige konfliktlinjer i norsk politikk er:

Venstre–høyre-dimensjonen
Venstresiden har fokus på kollektivet. De ønsker statlig styring og høyt skattenivå for å sikre velferdssamfunnet (gode sosiale ordninger osv.)
Høyresiden har mer fokus på individet. De ønsker liberalisering, privatatisering og lave skatter.

By–land-dimensjonen
Sentrumspartiene er opptatt av distriktene (utviklig av landsbygda), mens de andre partiene (særlig på høyresiden) har mer fokus på byene. Utbygging av samferdsel (transport/kommunikasjon) og spørsmålet om vi skal ha ulv i Norge er to viktige saker innen denne dimensjonen.

Den religiøse dimensjonen
KrF representerer de kristne verdiene, men møter motstand, særlig fra sosialister og sosialdemokrater. Denne konfliten har vi særlig sett i debatten rundt religionsfaget i skolen. Skal det hete KRLE eller RLE (Kristendom, religion, livssyn og etikk, eller bare religion, livssyn og etikk)?

Innvandring
Innvandringsspørsmålet splitter også partiene. Partiene på høyresiden, særlig FrP, ønsker en streng innvandringspolitikk, mens de andre har mer fokus på integrering.

Historie

Norges politiske historie er preget av langvarige unioner. Norge var i union med Danmark i omtrent 400 år. Først i 1814 fikk vi uavhengighet. Den norske grunnloven (konstitusjonen) fra 17. mai 1814 var svært liberal og demokratisk for sin tid. Men i nesten 100 år til ble Norge påtvunget en ny union, denne gangen med Sverige. Norge hadde sitt eget parlamenent, men regjeringen og kongen satt i Sverige. Et viktig vendepunkt kom i 1884, da det ble innført parlamentarisme, dvs. at Kongen/regjeringen ikke kan styre uten støtte i Stortinget. Dette gjorde at de norske politikerne tok makten fra svenskekongen, og ikke lenge etter gikk Norge ut av unionen med Sverige. En dansk prins med britiske forbindelser ble valgt til konge.

Utenrikspolitikk

Erna Solberg (Høyre) har vært statsminster siden 2013. Foto: Wikipedia

Nordmenns negative erfaringer med unioner, samt den tyske invasjonen under andre verdenskrig, har nok bidratt til at Norge to ganger har stemt nei til å bli medlem av Den europeiske union. Norge har i stedet en avtale med EU som kalles EØS. Utenrikspolitisk er Norge opptatt av fred og diplomati. Norge er at av de landene som gir mest penger i bistand til fattige land, og norske politikere har flere ganger hatt rollen som fredsmegler i internasjonale konflikter.

Annonser

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.