Infinitivsknute har vi når objektet i en infinitiv flyttes frem til starten av setningen. Vi ser for oss at setningen på denne måten danner en «knute». Hensikten er å gi objektet mer fokus.

Vanlig setning: Jeg liker [å spille gitar]
Infinitivsknute: Gitar liker jeg å spille.

Vanlig setning: Vi glemte å låse garasjeporten.
Infinitivsknute: Garasjeporten glemte vi å låse.

Vi kan også danne knute med det-setninger:

Det er sunt å spise fisk.
-> Fisk er det sunt å spise.

Hvis vi har et uttrykk med preposisjon, havner denne til slutt:

Jeg liker å prate med Linda.
-> Linda liker jeg å prate med.

Til slutt en interessant setning – et reelt eksempel fra en norsk avis – som både er det-setning og har preposisjon:

Det er ufarlig å smake på mange [av soppene].
-> Mange er det ufarlig å smake på.

Andre eksempler av samme type:

Jeg har mange naboer. Noen av dem er det interessant å snakke med.
Vi har mange ansatte. Alle er det hyggelig å hilse på.