Hva kaller vi innbyggerne i de ulike norske byene? Mange innbyggernavn bruker det vanlige personsuffikset -er (som i maler, kunstner). For eksempel kalles en person fra Kristiansand for kristiansander. Noen byer har ikke noe etablert innbyggernavn, og da brukes gjerne -mann/kvinne/folk (skienskvinne, skiensfolk). Men de fleste byer og steder har et bestemt innbyggernavn:

Noen vanlige suffikser:

-bygg (henger sammen med ordet innbygger).
Eksempel: levangsbygg fra Levanger
-bu (henger sammen med ordet å bo/bu).
Eksempel: jærbu fra Jæren
-døl (folk som bor på steder som ender på -dal).
Eksempel: brumunddøl fra Brumunddal
-ing (et vanlig substantivsuffiks generelt).
Eksempel: hammerfesting fra Hammerfest
Varianter: ling (lillestrømling mfl.), ning (inderøyning mfl.), ring (lillehamring mfl.) og sing (hamarsing mfl.)
-itt (generelt personsuffiks, jf. kosmopolitt, israelitt).
Eksempel: mandalitt fra Mandal
-ser (Eksempler: haldenser fra Halden, hortenser fra Horten)
-sokning (henger sammen med sokne som betyr «komme fra»).
Eksempel: rådesokning fra Råde
-væring (henger sammen med ordet verge (passe på):
Eksempel: leksværing fra Leksvik

Her er en oversikt over innbyggernavn for noen større byer:

Arendalitt
Bergenser
Bodøværing
Drammenser
Freksting (fra Fredrikstad)
Gjøvikenser
Hamarsing
Haugesunder
Kristiansander
Lillehamring
Moldenser
Mossing
Osloenser (eller: oslofolk)
Sandefjording
Sandnesbu
Sarping (fra Sarpsborg)
Siddis (fra Stavanger; kommer fra citizen = «borger»)
Steinkjerbygg
Tromsøværing
Trondhjemmer (trondheimer)
Tønsbergenser
Ålesunder

Kilde / mer info