Assimilasjon betyr at to språklyder som står i nærheten av hverandre, påvirker hverandre slik at de blir mer like eller helt like. For eksempel kan n bli til ŋ foran k. Dette gjelder både på norsk og engelsk – og sikkert flere andre språk. Det vil si at bank ikke uttales [bank] men [baŋk]. K-en har påvirket n-en til å bli mer lik seg selv. N-lyden har gått fra å være alveolar (fremme i munnen) til å bli velar (bak i munnen), fordi k er en velar (bakre) lyd. Assimilasjon er vanlig i verdens språk. Det er munnens måte å effektivisere talen på. Taleorganene tar snarveier.

Her skal vi se på et par vanlige assimilasjoner i norsk som utlendinger ofte har problemer med.

1) Stemthetsassimilasjon

Når en stemt lyd og en ustemt lyd møtes, skjer det ofte at lydene tilpasser seg hverandre slik at begge lydene blir stemte eller begge lydene ustemte. På norsk er ofte den ustemte lyden «sterkest» slik at begge lydene blir ustemte.

Noen eksempler:

Adjektiv
Stygt -> [stykt]
Grovt -> [groft]

Superlativ
vanskeligst -> [vanskelikst]
roligst -> [rolikst]

Verb
lagt -> [lakt]
lovt -> [loft]

Orddanning
utdanning -> [ü:taniŋ]
oppgang -> [opkaŋ]

Mange utlendinger har en tendens til å assimliere «feil» vei, slik at begge lydene blir stemte. De sier altså [udaniŋ]* og [obgang]*

Reglene for stemhetsassimilasjon er nokså kompliserte, og det er ikke rom for en lengre utgreining med alle detaljer her. Men forenklet sagt kan vi si at det først og fremst gjelder frikativen v og lukkelydene b, d og g. Det skjer i mindre grad med andre stemte lyder (l, r, m og n), sannsynligvis fordi vi ikke har ustemte varianter av disse lydene i norsk (med unntak av dialekter).

2) Nasal assimilasjon

Når g kommer foran n, blir g nasalisert til ŋ
sagn -> [saŋn]
tegn -> [teŋn]
ligne -> [liŋne]
vogn -> [voŋn]
lugn -> [luŋn]
Lygna -> [lyŋna]
døgn [døŋn]

I mange ord med e og ø har assimiliasjonen i standard østnorsk gått videre, slik at disse ordene uttales med j:

tegn -> [tæin]
regn -> [ræin]
døgn -> [døin]
løgn -> [løin]