Norsk h er en ustemt glottal frikativ /h/. For dem som snakker engelsk eller andre germanske språk, er ikke dette noe problem, for det er den samme lyden.

Eksempel: Han heter Harald Hansen.

Den norske h-en er altså ganske «myk». Mange talere av slaviske språk bruker en h som er for sterk. Nærmere bestemt bruker de velar frikativ (produsert bak i munnen) i stedet for glottal frikativ. Er du slavisktalende, kan du tenke på at norsk h er en «pustelyd». Det skal altså høres ut som et lett pust når du uttaler lyden: Hun har hatt på hodet.

Uttale av myk h

På norsk er det slik at h normalt skal uttales. Er det en h i ordet, skal den altså høres. Dette er en utfordring for talere av latinske språk, for på spansk, italiensk og portugisisk er h normalt stum (lydløs). For eksempel uttales «hotell» /hutel/ (med tydelig h) på norsk, ikke «otel».

Hjelp med h for spansktalende

Stum h

Foran konsonanter er h stum (lydløs).

Det er fire unntak der h ikke skal uttales på norsk:
1) Foran j
Eksempel: hjelpe /jelpe/
Andre eksempler: Hjalmar, hjem, hjort, hjul, hjørne

2) Foran v
Eksempel: hvilken /vilken/
Andre eksempler: hva, hvem, hvile, hvor

3) Foran r
Dette er sjelden, men vi har noen få tilfeller:
Hroar (mannsnavn) /ru:ar/
hryvnja (myntenhet) /ryvnja/
I uttale av navn fra islandsk og norrønt (gammelnorsk)

4) En del navn har lydløs h
Eksempler: Christian, Thomas, Dahl, Engh …
Navn kan ha en lang og komplisert historie og følger ikke alltid normale rettskrivingsregler.

Uttale av h – enkelt forklart
Les mer om h
Øvelser med stum h