Etter HOVEDVERB står infinitiven med infinitivsmerke:

Jeg liker å løpe.
Vi glemte å rydde.
Hun planlegger å bytte jobb.

Etter HJELPEVERB sløyfes infinitivsmerket:

Vi skal spille fotball.
Du bør komme hjem nå.
Hun måtte levere brevet.
Det vil gå bra.
Dere kan komme tilbake.

Infnitivsmerket kan imidlertid forekomme i setninger som dette, der kan betyr «være i stand til»:

Jeg kan å lage pannekaker (= jeg greier å lage pannekaker)
Jeg kan lage pannekaker (= jeg har mulighet til å lage pannekaker)

Når «be», «få» og «la» står som hjelpeverb, droppes infinitivsmerket:
Vi ba barna hilse til bestefar.
Du får jobbe her.
Vi lar elevene jobbe selvstendig.

Etter noen verb er infinitivsmerket VALGFRITT:

Du trenger/behøver ikke (å) gjøre det.
Jeg gidder/orker ikke (å) vaske trappa.
Hun klarer/greier/makter ikke (å) passe hunden.
Vi tør/våger ikke (å) stupe fra 10-meteren.
Hun prøvde/forsøkte (å) reparere sykkelen.
Vi bruker/pleier (å) sove etter middag.

Det er spesielt i setninger med «ikke» man ser infinitiv uten «å» ved slike verb. Infinitiv uten «å» er vanligere i dialekter og nynorsk enn i bokmål.

Legg også merke til slike konstruksjoner med sanseverb:

Vi så elgen komme.
De hørte bilen starte.
Hun følte jorda skjelve under seg.