Normalt er adjektiv som følger etter verb, adverbial:

Han løper raskt.
Maten smaker godt.
Hun synger høyt.

Vi ser at dette er adverbial fordi adjektivene står i intetkjønn (med -t).

Men noen verb tar (eller kan ta) predikativ i stedet for adverbial. Det innebærer at adjektivene bøyes etter subjektet (i stedet for å få en automatisk -t). Dette gjelder først og fremst verbet «være», men også andre verb som forteller at subjektet «er» noe:

Jeg er syk.
Vi ble sinte.
Hun følte seg fin.
Leggen kjennes øm.
Han virket sur.
De fremsto dumme.
Han endte opp syk.
Veien syntes lang.
Mennene lød sinte.
De fryktes døde.
Han ser fin ut.
Han gjorde seg dum.
Vi kom glade tilbake.
Døra står åpen.
Dattera mi ligger syk.
Han oppfattes streng.
De hørtes aggressive ut.
Politikeren erklærte seg inhabil.
Vi sier oss fornøyde.
Han spilte dum.
Han kan kalles rar.
De gikk sultne hjem.
Hun satt sur i sofaen.
Hun hørtes blid ut.
Vi malte benken rød.
Han ble sluppet fri.
De viste seg udugelige.
De trampet jorda hard.