For å forstå hvorfor norsk er som det er, kan det være lurt å sette seg litt inn språkets bakgrunn. Dagens norsk er på mange måter et hybridspråk, altså et språk med flere kilder: gammelnorsk, antikke språk, lavtysk, dansk og engelsk.

1) Gammelnorsk

Hovedkilden til det norske språket er gammelnorsk – også kalt norrønt. Dette er språket vikingene snakket og som man kan lese i gamle sagaer og dikt fra middelalderen. Over halvparten av ordene i moderne norsk er arveord fra det gamle norske språket.

Men opprinnelsen til norsk kan spores helt tilbake til indoeuropeisk, et språk som ble snakket i sørøst-Europa for mange tusen år siden, og som er felles opphav til de fleste europeiske språk. Indoeuropeisk utviklet seg senere til ulike språkgrener i Europa, blant annet urgermansk i Nord-Europa, som er opphavspråket til blant annet engelsk, tysk og de skandinaviske språkene. Senere utviklet dette seg til urnordisk, som etter hvert ble oppdelt i (gammel-) svensk, dansk og norsk. (Ur betyr «først, opprinnelig»).

Det gammelnorske språket døde ut på 1300-tallet på grunn av en katastrofe som blir kalt «svartedauden», en sykdom som tok livet av 60 % av befolkningen. Det var spesielt overklassen som ble rammet, ettersom de hadde stort nettverk og var i kontakt med mange mennesker. Dermed døde nesten alle som kunne skrive det norske språket. Da Norge kom i union med Danmark like etterpå, ble derfor dansk offisielt skriftspråk i Norge.

Selv om gammelnorsk skriftspråk forsvant, fortsatte folk å snakke norsk. Men fordi Norge hadde blitt et fattig land med få mennesker, var det mye mindre kontakt mellom folk fra ulike landsdeler. Dermed forandret språket seg mye, og det oppsto store dialektforskjeller mellom ulike deler av landet.

Vi kan tegne opp utviklingen slik:

indoeuropeisk –> urgermansk -> urnordisk -> gammelnorsk -> norske dialekter

2) Antikke språk

Som de fleste andre språk i Europa, er norsk sterkt preget av de antikke språkene gresk og latin. Norsk har faktisk rundt 6000 lånord fra disse språkene. Dette gjelder spesielt akademiske og formelle ord som biologi, dokument, symbol, teori. Men også en del ord som er helt dagligdagse (periode, papir, akkurat, pluss) stammer fra latin og/eller gresk. Grunnen til denne enorme påvirkningen er at latin var offisielt språk innen religion og akademia i mange hundre år. I Norge lærte mange elever latin på skolen helt frem til omkring 1900.

3) Lavtysk

Språket i Nord-Tyskland har hatt en enorm påvirkning på det norske språket, og enkelte har anslått at 30 % av norske ord har sin bakgrunn i lavtysk. Grunnen til det er at tyskere dominerte handelen i Norge i flere hundre år. Derfor fortrengte tyske ord de norske innen forhold som hadde med handel og reising å gjøre. Handelsord som betale og forhandle, men også helt vanlige ord som alene og begynne kommer fra tysk. Norsk har lånt mange ord fra andre europeiske språk også, særlig fransk og italiensk, men mange av disse ordene har kommet inn via tysk.

4) Dansk

Dansk var skriftspråket i Norge under unionen med Danmark (1380–1814). I den perioden var det dessuten mange dansker i Norge, og mange nordmenn dro til Danmark for å få utdannelse. Så selv om nordmenn fortsatte å snakke norske dialekter, ble det norske språket svært påvirket av dansk. Danske ord som bod, kun og meget kom i bruk ved siden de norske ordene bu, bare og mye. Dessuten ble grammatikken påvirket, for eksempel ved at hankjønnsormer tok over for hunkjønnsformer (f.eks. solen i stedet for sola). Vi har i dag en situasjon der vi ofte har to lignende ord for det samme: en opprinnelig norsk form (fram, hage, sjuk) og en opprinnelig dansk form (frem, have, syk).

5) Engelsk

Lenge var tysk og fransk de to viktigste språkene i Europa, men på 1900-tallet tok engelsk over og ble verdensspråk nummer én. Først på grunn av det engelske imperiets dominans og deretter på grunn av USAs posisjon som verdens supermakt. Fra midten av 1900-tallet og utover begynte en storstilt eksport av engelskspråklig populærkultur i form av filmer fra Hollywood og britisk og amerikansk popmusikk. Til og med artister fra andre land begynte å synge på engelsk. Og da internett kom, ble det engelske språkets status som et verdensomspennende fellesspråk ytterligere styrket. Dette setter sitt preg på de fleste språk. Antall engelske lånord i det norske språket har eksplodert. Særlig unge folk bruker mange engelske ord og uttrykk: action, kul, party, pushe og mange, mange flere.

Verdensomspennende = world wide
Felles = common
Ytterligere = enda mer
Styrke = gjøre sterkere (strengthen)

Summen av disse trendene er at norsk har blitt et hybridspråk (blandingsspråk) med 5 kilder. Vi kan illustrere dette via en vanlig norsk setning:

Mannen [gammelnorsk] betalte [tysk] en lav [dansk] pris [fransk/latin] for printeren [engelsk] på senteret [latin/gresk].

Bokmål og nynorsk

I Norge har vi en spesiell språksituasjon i den forstand at vi har to offisielle skriftspråk. For å forstå hvorfor det er slik, må vi gå tilbake i historien:

Som nevnt ovenfor, var det lenge slik at nordmenn snakket norske dialekter og skrev dansk. Det norske skriftspråket hadde jo «dødd» på 1300-tallet. Men da Norge ble selvstendig i 1814, ville mange nordmenn at landet igjen skulle ha sitt eget skriftspråk. Men hvordan skulle man gjøre det?

To alternativer ble lansert: Noen ville fornorske språket gradvis, slik at det etter hvert ble slik folk snakket i Norge. Målet skulle være talespråket til de høyere klasser på Østlandet. Denne veien førte til det som ble kalt riksmål, i dag bokmål.

Andre ville lage et nytt språk basert på gammelnorsk og dialektene. En språkekspert som het Ivar Aasen reiste rundt i landet for å samle inn ord og grammatikk og konstruerte et nytt språk som fikk navnet nynorsk.

Det var hard kamp mellom bokmål og nynorsk. Dette blir kaldt språkstriden (strid = kamp, konflikt). Til slutt ble det bestemt at språkene skulle være jamstilte. Dette skjedde i 1892. Etter det har vi hatt to likestilte offisielle språk i landet. I starten var nynorsk nesten like stort som bokmål, men i dag er nynorsk nesten bare i bruk på Vestlandet.

Men noen var misfornøyde med at vi hadde to språk i landet, og ville at bokmål og nynorsk skulle smelte sammen til ett språk. Dette ble kalt samnorsk. I flere tiår jobbet myndighetene med å gjøre de to språkene mer like. Men mange bokmåls- og nynorskbrukere var uenige og følte at språkene deres ble ødelagt, og det oppsto en ny språkstrid. På 1960-tallet ble samnorskprosjektet derfor skrinlagt (= stoppet, avsluttet).

På norskprøven kan du få spørsmål om hva du synes om at Norge har to skriftspråk, så sørg for å ha argumentene klare. 🙂