Det fins fire hovedmønstre i bøyingen av svake verb:
1. -et i preteritum
Disse ordene har som regel to konsonanter i stammen (snakke, vente…)
Eksempler: hoppet, lukket, snakket, tørket, sørget, ventet
2. -te i preteritum
Disse ordene har som regel én konsonant i stammen (male, høre…)
Eksempler: følte, malte, hørte, lånte, tjente, svarte
3. -de i preteritum
Disse ordene har som regel v eller diftong i stammen (prøve, dreie, bøye)
Eksempler: levde, krevde, strevde, bøyde, tøyde, nøyde, dreide, leide, veide
4. -dde i preteritum
Disse ordene er som regel korte – med én stavelse (bo, nå, snø …)
Eksempler: bodde, blødde, nådde, snødde, rodde, sydde
Det fins imidlertid en rekke unntak fra hovedmønsteret.
For eksempel: tenke -> tenkte
Oppgaver
Klikk på svaret ditt. Du får umiddelbar tilbakemelding.
Riktig svar: grønn
Feil svar: rød
Språkskolen Topp Norsk 
Hei. Dette var en fin oversikt, men jeg lurer litt på hvorfor a-endelsen er utelatt, i verb som f.eks. jeg bytta, jeg retta, jeg løfta. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen lærte vi alltid at både -et-endelsen og a-endelsen (løftet/løfta) kunne brukes, men at det er flere i det ganske land som bruker a-endelsen enn et-endelsen (i hvert fall muntlig). Burde det ikke stått, slik at det er klart for de som lærer norsk at a-endelsen også er en preteritumsform? Mvh. Marte
LikerLiker
Du har et godt poeng. For at oversikten skulle vært komplett, burde a-endelsene vært nevnt. Akkurat denne artikkelen er imidlertid laget som en veileder for å løse quizen og er bare ment som en kjapp oversikt over hovedreglene for elever på lavere nivåer. Derfor er systemet sterkt forenklet.
LikerLiker