Adverbial

Adverbial gir «ekstra» informasjon i en setning, for eksempel om tid, sted, måte og årsak. Denne informasjonen er som regel ikke obligatorisk. Adverbialet er knyttet til verbet eller hele setningen.

Adverbialer er som oftest
adverb: hjemme, ute, tidlig, sakte …
• preposisjonsfraser: på fredag, i byen, med glede …
• leddsetninger: da han var liten, fordi hun trengte hjelp …

Hovedtyper

Tidsadverbial gir svar på spørsmålet når? (eller hvor ofte?)
I dag, for to uker siden, om fem minutter, hver dag …

Stedsadverbial gir svar på spørsmålet hvor?
Oppe, nede, her, i Sverige, på gata, under bordet …

Måtesadverbial gir svar på spørsmålet hvordan?
De fleste måtesadverbial er laget av adjektiv vha. suffikset -t.
Høyt, lavt, fint, godt, raskt …
Andre vanlige: slik, annerledes, bra, fort, sakte, grundig …
Fraser kan også være måtesadverbial: Hun løste oppgaven på en god måte.

Ordstilling

Adverbialer plasseres som regel til slutt i setningen (etter objektet).
Vi drikker kaffe i kveld. Han hadde hytte ved sjøen.

Hvis man har flere adverbialer, er rekkefølgen som regel: måte – sted – tid
Hun gikk sakte nedover gata i formiddag.

De fleste adverbialer kan også stå i begynnelsen av setningen. Dette skjer for eksempel hvis man vil sette omstendighetene (stedet, tiden, måten) i fokus. Plasserer man adverbialet først, må man huske at det neste leddet skal være verbalet.
I går kjøpte vi ny bil. I hagen har vi plantet et plommetre.

Andre adverbialer:

Årsaksadverbial gir svar på spørsmålet hvorfor?
Dette er som regel leddsetninger: fordi han var sliten …, ettersom hun hadde fri …

Middeladverbial gir svar på spørsmålet «med hva?»
Han vasket gulvet med en fille.
Hun fant all informasjonen ved hjelp av søkemotorer på nettet.

Deltakeradverbial gir svar på spørsmål som av/med/fra/for hvem?
Boka er skrevet av Bjørnson.
Hun har problemer med sjefen.
Hun gjør det for barna sine.

Objektsadverbial gir svar på spørsmålet hva? og ligner på objekter (i noen grammatikker regnes de som objekt, ikke adverbial).
Hun spiller på gitar.
Vi jobber med et stort prosjekt.

Setningsadverbial

En spesiell type er setningsadverbial. Mens andre adverbialer står til verbalet, er setningsadverbialet knyttet til en hel setning. Det sier noe om setningens «modus» – talerens holdning til det som blir sagt (positiv, negativ, spørrende, sikker etc.). Og mens andre adverbialer helst plasseres på slutten av setningen, kommer setningsadverbialet normalt rett etter det finitte verbalet:
Hun kommer sikkert i morgen. Vi skal kanskje kjøpe huset.

Setningadverbialer er som regel korte adverb. Noen vanlige: ikke, jo, vel, visst, kanskje, også, sikkert, neppe, egentlig, faktisk, altså, dessverre, heldigvis, muligens.

Av og til kan også fraser fungere som setningsadverbialer:
Vi er på en måte likestilte.
Vi er i og for seg ferdige.

Hvis det er flere setningsadverbialer i en setning, kommer småord som jo, vel, visst først, mens ikke står til slutt:
Vi har dessverre ikke dette produktet.
Han spiller visst også piano.

Bindeadverbial
Bindeadverbial binder sammen setninger og står ofte i begynnelsen av setningen.
Det regner. Derfor sitter vi innendørs.
Noen vanlige: imidlertid, deretter, av den grunn, med andre ord, slik sett …
Bindeadverbialer kan også brukes som setningasadverbialer og stå etter verbet:
Med andre ord er hun populær i Norge.
Hun er med andre ord populær i Norge.

2 kommentarer om “Adverbial

  1. heimenpaadalsbua

    Hei
    Jeg kommer på noen setninger med stedsadverbial på første plass i setningen som ikke høres bra ut, og som kan godt sies. Selv lurer jeg på hvorfor det er slik at man kan si: I Norge spiser man mye sjømat eller: I Norge bor det mange utlendinger, men det går ikke an å si: I Norge bor de. Er det noe grammatisk regel på det? Det er faktisk bare intuisjonen min som sier at slik skal man ikke si..

    Liker

    1. Det er faktisk mulig å si «I Norge bor de» i enkelte kontekster. For eksempel: «I Norge bor de og i Sverige har de hytte.» Rent generelt er det valensen til verbet som avgjør hvilke ledd som kan/skal opptre i en setning. For eksempel krever verbet «å bo» et subjekt og et adverbial. Derfor kan man ikke si for eksempel «De bor». Hvilke adverbialer som kan stå først i en setning, er et stort og komplisert tema, men de fleste adverbialer (også stedsadverbialer) kan stå der hvis man vil sette dem i fokus.

      Liker

Legg inn en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s