Det finnes flere typer l på norsk. Her er en liten avklaring.

I standard østnorsk er det et skille mellom lys l og mørk l.

Lys l er den vanligste, og brukes i de fleste ord. Den kalles også apikal l, fordi den dannes med apex, tungespissen. Den er ganske tynn og langt bak i munnen, og ligner på tysk l. Eksempel: skulle, lese.

Mørk l brukes etter de «mørke» vokalene a og å. Den kalles også laminal l fordi den dannes med tungebladet (lamina). Den ligner på engelsk «dark l» (call). Eksempel: ball, måle.

I tillegg har vi retrofleks l [ɭ] i kombinasjonen rl. Retrofleks betyr at tunga er krøllet litt bakover. (Det er liten forskjell mellom lys l og retrofleks l i mange dialekter.) Eksempel: farlig, dårlig.

Andre varianter av l

Mange dialekter har (i midten og slutten av mange ord) såkalt tjukk l [ɽ] som på fagspråket kalles en flapp, fordi den slår (flapper) mot ganen og høres ut som en r-lyd. Den ligner på den spesielle r-lyden man har i indiske språk og i noen spanske dialekter. Eksempel: gul, glad.
(Men det er ikke nødvendig for utlendinger å lære seg å uttale denne lyden.)

På Vestlandet er l stort sett alveolar (bak tennene). Den ligner på engelsk «light l» og er ganske lik østnorsk lys l.

I Midt-Norge brukes mest mørk l, og i tillegg har man palatal l (dannet langt bak i munnen, i palatum = ganen) slik som i flere latinske språk og russisk (myk l).

Noen dialekter på Østlandet har en velarisert l [ɫ] som dannes gjennom et ekstra lukke langt bak i munnen. Dette gjør at den høres litt «hard» eller «tung» ut. Denne lyden høres ofte i amerikanske varianter av engelsk, på russisk (hard l) og portugisisk. Russisktalende har en tendens til å bruke denne for mye og kan med fordel prøve å myke den opp.