Mange språk har den grammatiske kategorien aspekt (aksjonsart), som uttrykker ulike varianter av verbale handlinger. Aspekt har trekk som durativ (varig), momentan (umiddelbar), inkoativ (begynnende), iterativ (gjentakende), progressiv (pågående) og perfektiv (avsluttet).

På norsk har vi ikke aspekt som en del av verbbøyingen, men ulike verb kan uttrykke ulike aspekter:

Durativ: kjøre, sitte, spille …
Momentan: slå, finne, legge …
Inkoativ: sovne, våkne, stivne
Iterativ: tromme, blafre, hamre …
Progressiv: (drive …, holde på …)
Perfektiv: fikse, vinne, fylle …

På norsk bruker vi ofte adverb for å uttrykke ulike aspekter ved verb, for eksempel at en verbalhandling er perfektiv, dvs. avsluttet. Slike kombinasjoner av verb + adverb kalles partikkelverb.

For eksempel uttrykker drikke noe som pågår uten slutt (durativ), mens drikke opp uttrykker noe som avsluttes (perfektiv). Drikke opp er altså det samme som å drikke alt eller drikke ferdig.

Her er noen viktige:

Opp
Spise opp
Brenne opp
Bruke opp

Ut
Lese ut
Skrive ut (et ark, ei bok)
Slite ut
Tørke ut
Viske ut

Alle disse betyr at noe er komplett, fullført.

Adverbene opp og ut kan naturligvis også betegne fysisk retning (det er det normale). For eksempel klatre opp og gå ut. (Noen ganger er grensa mellom fysisk retning og perfektivt aspekt diffus, f.eks. i bryte ned). Disse adverbene brukes også på mange andre måter, og det er vanskelig å gi klare regler. Noen ganger er meningen ganske uforutsigbar. For eksempel betyr lese opp å lese høyt. Og gi ut betyr å publisere.

Men generelt kan vi si at bruk av opp/ut og andre stedasdverb sammen med verb gir verbet en mer momentan eller perfektiv mening, selv om ikke grensa alltid er så klar. For eksempel virker fiske opp mer avsluttet enn bare fiske, og regne ut mer avsluttet enn regne.

Men vær klar over at vi absolutt ikke kan sette opp/ut eller andre adverb bak alle verb. Noen kombinasjoner fungerer og andre ikke, og det er et stort arbeid å lære seg alt dette, og nesten umulig å gi klare regler. Det fins noen tendenser (som nevnt ovenfor), men ellers er det mye som er rent leksikalt (altså spesifikt for hvert verb/adverb).