Det er lett å tenke at Norge har en veldig homogen befolkning, men det stemmer absolutt ikke. Norge er et land som er og alltid har vært preget av innvandring. I dag regnes omkring 20 prosent av befolkningen som innvandrere, men i realiteten er innslaget av utenlandsk «blod» i befolkningen mye høyere. Svært mange nordmenn har en eller flere forfedre som innvandret til landet på et eller annet tidspunkt i historien.

Under siste istid bodde det ikke mennesker i landet, de første menneskene kom for om lag 10 000 år siden. Trolig kom disse fra Spania, hvor det under istiden hadde vært varmt nok til å leve. Dette var relativt mørkhudede mennesker med blå øyne. Disse søreuropeiske innvandrerne blandet seg med en annen gruppe som kom fra Øst-Europa. Disse var lysere i huden siden de hadde bodd lenger nord. Dette blandingsfolket av «spanjoler» og «østeuropeere» var de første nordmennene, som levde som jegere og sankere langs kysten for rundt 10 000–5000 år siden.

For ca. 6000 år siden kom det innvandrere fra Midtøsten til hele Europa, inkludert Norge. Disse folkene brakte med seg jordbruket og blandet seg med de opprinnelige jegerne og sankerne. Og for rundt 4000 år siden kom de såkalte indoeuropeerne fra Ukraina. Disse hadde med seg et nytt språk og en ny kultur. Dagens nordmenn har rundt regnet halvparten av sine gener fra dette ukrainske folket.

For rundt 2000 år siden (tidfestingen er usikker) kom det et nytt folk til Nord-Norge, nemlig samene. De snakket et finsk-ugrisk språk og drev med reindrift. Selv om nordmenn og samer i århundrer har vært to separate grupper, har det også være mye kontakt mellom de to gruppene, og ikke så få «etniske» nordmenn har samisk blod i årene, særlig i Finnmark.

I folkevandringstiden (mellom Romerrikets fall og vikingtida) var det store folkevandringer i hele Europa. Norge var mindre preget av den store folkevandringen, men også her flyttet folk på seg. To stammer man antar kom til Norge på den tida, var rygene (Ryfylke/Rogaland) og hordene (Hordaland). Rygene kom kanskje fra øya Rügen i Nord-Tyskland og hordene kanskje fra Harz i Tysland via Jylland i Danmark. Det fins også en teori om at den norske overklassen kom fra Aserbajdsjan (derfor ble de kalt æser), men dette er ikke blitt bevist.

I vikingtida ble det hentet treller (slaver) til Norge. Vikingene tok slaver fra store deler av Europa, men til Norge kom det flest fra de områdene hvor norske vikinger var dominerende, slik som Irland. I seinmiddelaldren ble slaveriet opphevet, og trellene ble absorbert inn i bondebefolkningen.

I dansketida (1380–1814) kom det naturlig nok mange dansker til Norge. Den dag i dag er store deler av den norske overklassen etterkommere etter danske adels- og borgerfamilier.

I tida omtrentlig mellom svartedauden (1350) og reformasjonen (1536) var de såkalte hanseatene dominerende mange steder i Norge, særlig i Bergen. Dette var tyskere som drev handel blant annet med fisk og korn. De opprettet et handelsforbund og utkonkurrerte norske handelsmenn. Også senere har det vært betydelig innvandring fra Tyskland. I tillegg til handelsfolk kom det eksperter på ulike områder, blant annet bergverk. Mange nordmenn er etterkommere av tyskere som kom hit for å drive næringsvirksomhet i eldre tider. Det kan man se av det betydelige innslaget av tyske etternavn i Norge (Friele, Bøckmann, Prytz o.a.).

Også andre nasjonaliteter rundt Nordsjøen kom til Norge av de samme grunnene i unionstida, blant annet nederlendere og skotter. For eksempel var to av Norges mest kjente kunstnere fra den tida, Peter Dass og Edvard Grieg, av skotsk avstamning.

Innvandring fra Finland skjedde i to bølger og i to ulike områder. På 1600-tallet kom det mange finner fra Øst-Finland som drev med svijordbruk (de brente/svidde skog og sådde i jorda). Denne formen for jordbruk var arealkrevende, og de finske jordbrukerne trengte mer land. Den dag i dag kalles området hvor finnene etablerte seg, Finnskogen. De såkalte skogfinnene er i dag for det meste gått opp i den norske befolkningen, men har tildels beholdt sin kultur og er anerkjent som en nasjonal minoritet.

Den andre bølgen av finsk innvandring skjedde på 1800-tallet, da hungersnød i Finland gjorde at mange finner innvandret til Finnmark. Denne gruppa finner kalles ofte kvener, og det er beregnet at 70 000 nordmenn har kvenske aner. For det meste er kvenene gått opp i den norske befolkningen, men en del har beholdt sitt språk og sin kultur.

I middelalderen hadde en folkegruppe utvandret fra India som det er knyttet mye mystikk til. De går under ulike navn, som sigøyner og rom. De kom etter hvert til Europa og bosatte seg i ulike land, blant annet i Romania og Spania. Til Norge kom de rundt 1500, og her til lands er de blitt kalt romani eller tater. I mange år drev de omreisende virksomhet, med håndverk, salg, musikk og hestehold, men på 1900-tallet ble det bestemt at dette skulle opphøre, og taterne ble utsatt for forfølgelse og forsøkt fratatt sin kultur. Selv om de fleste tatere i dag er integrert i det norske samfunnet, har mange beholdt sin tradisjonelle kultur. Det er anslått at det fins opp mot 10 000 personer av taterslekt i Norge.

En annen gruppe rom kom til Norge på slutten av 1800-tallet. Denne gruppa, som i dag består av rundt 1000 individer, har i større grad beholdt sin egenart, og mange driver fortsatt med reisevirksomhet. Som helhet er romfolk i Norge dårlig integrert i arbeidslivet, og få tar utdannelse.

På samme tid kom det en del jøder til norge. Jødene hadde vært nektet adgang til riket, men på midten av 1800-tallet ble det åpnet for at jøder kunne bosette i landet. Mange kom fra Øst-Europa, blant annet Litauen, der de ble utsatt for forfølgelse av det russiske tsar-regimet. Mange jøder åpnet butikk. Særlig på Grünerløkka var det et stort jødisk miljø. Mange jøder ble deportert og drept under andre verdenskrig, og i dag består det jødiske miljøet av rundt 1500 personer.

Norge ble relativt tidlig industralisert, det vil si fra midten av 1800-tallet, og vi fikk hjelp av britiske eksperter. Noen av britene ble værende som innvandrere.

Det trengtes store mengder arbeidskraft i fabrikkene, og mange svensker kom for å jobbe. De såkalte rallarne (svenske anleggsarbeidere), bidro også sterkt til utbyggingen av jernbanen. Naturlig nok var det generelt betydelig flytting mellom Norge og Sverige i unionstida (1814–1905). På slutten av 1800-tallet var rundt 1 prosent av befolkningen i Norge svensker.

Også på andre områder var det behov for modernisering av landet. Jordbruket importerte mange sveitsiske eksperter. Det var så vanlig å ha spesialister fra Sveits på gården, at ordet «sveiser» ble synonymt med «ekspert på fjøsdrift».

På slutten av 1800-tallet var Norge overbefolket. Den store befolkningsøkningen gjorde at det ikke var nok land og arbeid til alle, og dette satte i gang en storstilt utvandring til Amerika. Nesten en million nordmenn utvandret. Men ikke alle trivdes i sitt nye hjemland. Mange kom tilbake, gjerne etter lang tid i USA, og hadde da med seg en ny kultur. Norskamerikanere har preget kulturen flere steder på landet, særlig på Sørlandet, der det flere steder snakkes en amerikanisert dialekt. Det har generelt vært sterke bånd mellom Norge og USA, og de fleste nordmenn har slekt i USA. Amerikanere uten norsk avstamming har også kommet til Norge for jobb. Spesielt var dette vanlig da Norge bygde opp oljeindustrien på 1970- og 1980-tallet.

Under andre verdenskrig kom den mange serbiske krigsfanger til Norge, og noen av dem ble værende etter krigen. Da Sovjet angrep Ungarn i 1958, flyktet rundt 1500 ungarere til Norge. Ti år senere kom det mange tsjekkere på grunn av den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia.

På 1960-tallet ble Norge gjenoppbygd etter krigen, og økonomien begynte å vokse. Det var behov for arbeidskraft, og det kom en del sør-europeere, særlig grekere, spanjoler og italienere for å jobbe i landet. Flertallet av de europeiske innvandrerne i etterkrigstida var menn, og mange giftet seg med norske kvinner, slik at disse gruppene har blitt integrert med majoritetsbefolkningen.

På 1970-tallet ble arbeidsinnvandringen mer asiatisk og afrikansk, og det kom mange fra Tyrkia, Marokko og Pakistan. Denne innvandringen tok slutt da økonomien forverret seg på midten av 70-tallet og det ble innført innvandringsstopp. Likevel kom mange pakistanere og andre til Norge på familiegjenforening utover 80-tallet og senere. Det er i dag ca. 40 000 pakistanere i Norge.

På 1980-tallet kom det to store grupper av politiske flyktninger: chillenere og vietnamesere. Senere kom en lang rekke somaliere, som med sine drøyt 40 000 individer utgjør en av de største innvandrergruppene i Norge i dag.

På 1990-tallet var det krig på Balkan, og Norge tok imot mange flyktninger fra Bosnia og Kosovo.

Utvidelsen av EU på 1990-tallet satte i gang stor arbeidsinnvandring fra nye EU-land, i første rekke Polen og Litauen. Polakker og litauere er i dag de støreste innvandrergruppene i Norge med henholdsvis ca. 100 000 og 50 000 personer. De siste årene har det også kommet mange arbeidsinnvandrere fra land i sørøst-Europa, som Romania, Bulgaria og Kroatia.

I de siste tiårene har det foregått en ganske spesiell innvandring fra nederlandske storbyer til den norske landsbygda. Nederlendere som har vært lei av det urbane livet i tettbebygde Nederland, har søkt det rolige livet i grisgrendte Norge.

Det store flertallet av innvandrere til Norge har vært menn. Dette har skapt skjevheter i befolkningssammensetningen i Norge. Norge er et av landene i Europa som har størst overvekt av menn i befolkningen. Dette har gjort det vanskelig for en del menn å finne partner, noe som har utløst betydelig ekteskapsinnvandring fra land som Thailand og Filippinene. Det bor i dag omtrent 50 000 personer fra disse landene i Norge, og de fleste er kvinner.

De siste par tiårene har det vært store politiske konflikter i Midtøsten, og dette har gjort at mange ulike nasjonaliteter har søkt asyl i Norge, blant annet afghanere, iranere og kurdere. I 2015 brøt det ut krig i Syria, og millioner av syrere flyktet. Rundt 30 000 kom til Norge, for det meste unge menn.

Den siste innvandringsbølgen opplever vi akkurat nå. Siden utbruddet av krigen i Ukraina har det kommet rundt 50 000 ukrainere til landet.

Som vi ser, har Norge en lang og sammensatt innvandringshistorie. Dette gjør landet vårt til et meget multikulturelt samfunn. Norge er dessuten et åpent samfunn, og det har alltid vært mange giftermål mellom nordmenn og innvandrere. Dette gjør at en stor andel av nordmenn har innslag av utenlandsk blod i årene. Den norske etnisiteten har alltid vært i forandring, og kommer til å fortsette å være det. I 2004 var en tredel av ekteskapene i Norge mellom en nordmann og en utlending, og tallene er trolig høyere i dag. Dette betyr at morgendagens nordmenn i stor grad vil være av blandet avstamming. Utfordringen framover blir å sørge for at de ulike folkegruppene blir integrert i det norske samfunnet og på sikt vil identifisere seg som nordmenn, slik tilfellet har vært ved tidligere innvandring.