Hjelpeverb er verb som normalt ikke kan stå alene, men som har til funksjon å «hjelpe» hovedverbet. Hjelpeverbene gir tilleggsinformasjon om hovedverbet, for eksempel tempus (tid) eller modus (måte). Et kjennetegn for hjelpeverb er at de står til infinitiver uten å. Eksempel: Han bør komme snart.
Temporale hjelpeverb
å ha
å være
å skulle
å ville
Eksempler:
Jeg har vært på skolen.
Bussen er kjørt.
Vi skal dra hjem nå.
Det vil ikke skje.
Har vs. er
Vanligvis brukes har som hjelpeverb i perfektum, men ved intransitive (objektløse) bevegelsesverb (dra, gå, kjøre osv.) og verbet bli, kan også er brukes (dette er imidlertid ikke så vanlig lenger).
Roger har/er dratt til Spania. Maria har/er blitt syk.
Modale hjelpeverb
å burde
å få
å kunne
å la
å måtte
å skulle
å ville
| Hjelpeverb | Betydning | Eksempel |
|---|---|---|
| Burde | råd, anbefaling | Du bør ikke spise den. |
| Få | tillatelse | Du får ikke sove lenger. |
| Kunne | kunnskap | Jeg kan snakke fransk. |
| Kunne | mulighet | Vi kan komme i morgen. |
| La | tillatelse | Vi lar dem drikke alkohol. |
| Måtte | nødvendighet | Du må komme hit. |
| Skulle | plan | Jeg skal hente barna. |
| Skulle | befaling | Du skal stå her. |
| Skulle | antakelse | Hun skal være veldig rik. |
| Ville | ønske | Jeg vil ha godteri. |
En spesialitet i norsk er at mange hjelpeverb i enkelte sammenhenger kan stå alene:
Jeg kan tysk.
Hun må til tannlegen.
Vi skal på hytta.
Jeg vil til mamma!
Verbet få er ikke hjelpeverb når det har betydningen «motta»:
Du får et brev i morgen.
Legg merke til at hjelpeverbet la må ha objekt:
Vi lar barna sitte i sofaen.