En hane og en hund var blitt gode venner på gården der de bodde. Men det var litt kjedelig å bare gå rundt på tunet, så de bestemte seg for å dra på tur sammen for å oppleve verden. I et øyeblikk da ingen så dem, la de to kameratene i vei ut på markene, og etter en stund kom de inn i en stor skog.

Etter å ha gått i mange timer, bestemte de seg for å søke ly for natta. Valget falt på et svært tre som ga godt skjul. Hanen satte seg på ei grein i tretoppen, mens hunden la seg ved foten av treet. Der sov de to kameratene godt natta igjennom etter en lang dags ferd.

Omsider ble det morgen og naturen våknet til liv. Men da glemte hanen seg, og begynte etter gammel vane å gale høyt mot himmelen: kykeliky! Da vekket han ikke bare sin venn hunden, men også en rev som var på vei gjennom skogen.

Reven fikk lyst på hanekjøtt til frokost, og bestemte seg for å prøve å lure hanen. Den så ikke hunden på baksiden av trestammen, så den stilte seg foran treet og sa med innsmigrende stemme:

«Så flott en fugl jeg ser der oppe i tretoppen, og så fin stemme De har, herr hane! Det ville vært en ære å bli bedre kjent med slik en elegant nykommer i skogen vår. Kunne jeg be deg komme ned slik at vi kan hilse på hverandre?»

Men hanen lot seg ikke lure, og svarte:

«Kjære rev, det var en god idé! Jeg vil gjerne bli kjent med deg, men kan jeg be deg om å gå rundt treet og snakke med vennen min slik at han kan hjelpe deg opp i treet?»

Reven gjorde som han fikk beskjed om, men på andre siden av treet traff den på hunden, som raskt angrep reven. Dermed ble det ikke noe hanefrokost på reven. I stedet fikk den en lærepenge for livet.

Den som prøver å lure andre, kan fort falle for eget grep.

Fra Æsops fabler