Norge er kjent som et land med mange dialekter. Dette er noe den som lærer norsk, oppdager veldig tidlig, og mange synes det er frustrerende. Man lærer bokmål, men opplever fort at nesten ingen snakker på den måten. Grunnen er at nesten alle bruker dialekten sin når de prater.

Hovedgrunnen til at Norge har så mange dialekter, er de geografiske forholdene. Norge er langt og tynt befolket, med mange geografiske barrierer, som fjell, fjorder og store skoger. Dette gjør at det har vært relativt lite kontakt mellom folk fra ulike deler av landet. Også andre land med lignende geografiske forhold, som Sverige, Tyskland og Slovenia, har mange dialekter.

Et annet særtrekk ved språksituasjonen i Norge er at dialektene har høy status. I de fleste land fins det et normert talespråk som regnes som «korrekt». Det gjør det ikke i Norge. Her i landet bruker de fleste dialekten sin i alle sammenhenger – på skolen, på jobben, i media osv. Mange er stolte av dialekten sin, og den brukes for å markere tilhørighet. Dialektenes sterke stilling har nok å gjøre med at Norge er et veldig demokratisk land med stort fokus på likhet.

Selv om dialektene fortsatt står sterkt i Norge, blir det stadig færre dialekter, og forskjellen mellom dem blir mindre og mindre. Grunnen til det er mer kontakt mellom folk enn før. Folk flytter mer, og man møter flere personer med andre dialekter i forbindelse med studier, jobb og fritid – og i sosiale medier. Mange snakker det vi kaller standard østnorsk, som er ganske nær bokmål.

Inndeling

Noen lurer på hvor mange dialekter som fins i Norge. Det er umulig å svare på, fordi hvert sted har sin egen dialekt, og det er sjelden skarpe skiller mellom dialektene. Noen steder kan det til og med være små dialektforskjeller innen samme by eller bygd. Likevel har vi noen hoveddialekter. Det vanlige er å dele dialektene inn i 4 hovedgrupper, som tilsvarer landsdelene: nordnorsk, trøndersk, østlandsk og vestlandsk. (Sørlandsk regnes som en undergruppe av vestlandsk.)

Hovedtrekk

Her skal vi se på noen hovedtrekk ved dialektene, dvs. ord og grammatikk som mange dialekter har felles.

Substantiv

I mange dialekter er det a i stedet e i flertall:
Bokmål: biler – bilene
Dialekt: bila(r) – bilan(e)

Pronomen

Mange dialekter har andre personlige personlige pronomen enn bokmål:

Bokmål	Mange dialekter
Jeg	eg, æ
Hun	hu, ho
Vi	me
Dere	de, dåkk(er)
De	dei, dem

I mange dialekter fins det også klitiske pronomen:

Bokmål: Kjenner du han? Kjenner du henne? Kjenner du det?
Dialekt: Kjenner du‘n? Kjenner du‘a? Kjenner du’(r)e?

Spørreord

Mange dialekter har spørreord med k(v) i stedet for hv:

Bokmål	Mange dialekter
Hvem	kven, kem
Hva	kva, ka
Hvor	kor
Når	ka tid
Hvordan	korle(i)s
Hvorfor	ko(r)for
Hvilken	kva/ka (for)

Demonstrativer

I mange dialekter brukes ordene herre og derre i stedet for denne/dette/disse/den/det/de. (Herre er nært og derre er fjernt.)
Eksempler:
Denne gutten = (den) herre gutten
Det huset = (det) derre huset
Disse damene = (de) herre damene
osv.

Possessiver

Bokmål	Mange dialekter
Hennes	henna(r)
Vår	våres
Deres (2. p.)	dykkar, dokkers
Deres (3. p.)	deira; dem(e)s

Kvantorer/tallord

Bokmål	Mange dialekter
En, et	ein, eit
3 (tre)	tri
Hver	kvar
Noe(n)	noko(n)

Adjektiv

Bokmål	Mange dialekter
dyp	djup /ju:p/
høy	høg
lav	låg
jevn	jam(n)
morsom	morosam, artig
myk	mjuk
trang	trong
tykk	tjukk
vond	ond /un/

Gradbøying

I mange dialekter er det -ar(e) -ast i stedet for -ere -est.
Bokmål: fin – finere – finest
Dialekt: fin – finar(e) – finast

Partisipp

Mange dialekter har -anes i stedet for -ende i presens partisipp.
Bokmål: spennende, kjørende
Dialekt: spennanes, kjøranes

Adverb

Bokmål	Mange dialekter
alltid	bestandig
annerledes	annleis, antles
bare	berre
da	då
hjem	heim, hem
ikke	ikkje, itj
mye	mykje, mytji
nå	no, nu
også	óg, au
sammen	saman, i lag
selv	sjøl(v), sjæl

Verb

Bokmål	Mange dialekter
dra	fare, færa, fårå
falle	dette
gjøre	gjere, gjera
gråte	skrike
huske	hu(g)se
la	late, let
le	flire
løpe	springe
se	sjå
si	seie
spise	ete, eta
vite	veta

Infinitiv

I mange dialekter slutter infinitiv på -a eller ingenting.

Bokmål: å lese, å møte
Dialekter: å lesa, å møt’

Presens

Mange dialekter har kortformer i presens av sterke verb.
Bokmål: bærer, finner, gjelder, kommer, leser, setter, skriver, sover, trenger …
Dialekter: ber, finn, gjeld, kjem, les, sett, skriv, søv, treng …

Hun kommer på besøk -> Ho kjem på besøk.

Preteritum

Mange dialekter har -a i stedet for -et.

Bokmål: Jeg vasket gulvet i går.
Dialekt: Jeg vaska gulvet i går.

Perfektum

Mange dialekter har partisipp av sterke verb uten -t.
Bokmål: har kommet, har skrevet osv.
Dialekt: har komme/kommi; har skreve/skrivi …

Preposisjoner

Bokmål	Mange dialekter
av	ta, tå
bak	bakom
foran	framom
fra	frå
innenfor, utenfor	innforbi, utforbi
siden	sia
til	te, åt

Ordstilling

Spørsmål: I noen dialekter kommer subjektet foran verbet.

Bokmål: Hva sier du?
Dialekter: Ka du sei?

Diftonger

Dialektene har generelt flere diftonger enn bokmål.
Ord med lang e har ofte ei i dialekter, f.eks.:

Bokmål	Mange dialekter
alene	brei
aleine	brei
gled, skled, vred osv.	glei, sklei, vrei
hel	heil
lek	leik
ren	rein
sen	sein

Det samme gjelder ord på lang ø, som ofte har au i dialekter.
Bokmål: løs, grøt, frøs …
Dialekter: laus, graut, fraus …

Apokope

Noen dialekter, særlig i Midt-Norge, har apokope, dvs. at den siste stavelsen i mange ord forsvinner. For eksempel:

Bokmål: bøtte, flaske, matte
Dialekter: bøtt’, flask’, matt’

Bløte konsonanter

På Sørlandet uttales k p t som g b d i midten og slutten av ord:

Bokmål: kake, båt, tape
Dialekt: kage, båd, tabe

Vokabular

Noen vanlige dialektord:

barn	unge
bunn	botn
gang	gong
hode	hue, hau, huggu
hund	bikkje
jente	veitj
kirke	kjerke
klær	kle(a)
mage	maga, mave
morgen	morgo, mårå
nese	nasa, nase, nassi
sted	plass, stad
stykke	stykkje, stytj
vann	vatn
vei	veg
øye	auge