Dialekter

Norge er kjent som et land med mange dialekter. Dette er noe den som lærer norsk, oppdager veldig tidlig, og mange synes det er frustrerende. Man lærer bokmål, men opplever fort at nesten ingen snakker på den måten. Grunnen er at nesten alle bruker dialekten sin når de prater.

Hovedgrunnen til at Norge har så mange dialekter, er de geografiske forholdene. Norge er langt og tynt befolket, med mange geografiske barrierer, som fjell, fjorder og store skoger. Dette gjør at det har vært relativt lite kontakt mellom folk fra ulike deler av landet. Også andre land med lignende geografiske forhold, som Sverige, Tyskland og Slovenia, har mange dialekter.

Et annet særtrekk ved språksituasjonen i Norge er at dialektene har høy status. I de fleste land fins det et normert talespråk som regnes som «korrekt». Det gjør det ikke i Norge. Her i landet bruker de fleste dialekten sin i alle sammenhenger – på skolen, på jobben, i media osv. Mange er stolte av dialekten sin, og den brukes for å markere tilhørighet. Dialektenes sterke stilling har nok å gjøre med at Norge er et veldig demokratisk land med stort fokus på likhet.

Selv om dialektene fortsatt står sterkt i Norge, blir det stadig færre dialekter, og forskjellen mellom dem blir mindre og mindre. Grunnen til det er mer kontakt mellom folk enn før. Folk flytter mer, og man møter flere personer med andre dialekter i forbindelse med studier, jobb og fritid – og i sosiale medier. Mange snakker det vi kaller standard østnorsk, som er ganske nær bokmål.

Inndeling

Noen lurer på hvor mange dialekter som fins i Norge. Det er umulig å svare på, fordi hvert sted har sin egen dialekt, og det er sjelden skarpe skiller mellom dialektene. Noen steder kan det til og med være små dialektforskjeller innen samme by eller bygd. Likevel har vi noen hoveddialekter. Det vanlige er å dele dialektene inn i 4 hovedgrupper, som tilsvarer landsdelene: nordnorsk, trøndersk, østlandsk og vestlandsk. (Sørlandsk regnes som en undergruppe av vestlandsk.)

Hovedtrekk

Her skal vi se på noen hovedtrekk ved dialektene, dvs. ord og grammatikk som mange dialekter har felles.

Substantiv

I mange dialekter er det a i stedet e i flertall:
Bokmål: biler – bilene
Dialekt: bila(r) – bilan(e)

Pronomen

Mange dialekter har andre personlige personlige pronomen enn bokmål:

Bokmål Mange dialekter
Jeg eg, æ
Hun hu, ho
Vi me
Dere de, dåkk(er)
De dei, dem

I mange dialekter fins det også klitiske pronomen:

Bokmål: Kjenner du han? Kjenner du henne? Kjenner du det?
Dialekt: Kjenner du‘n? Kjenner du‘a? Kjenner du’(r)e?

Spørreord

Mange dialekter har spørreord med k(v) i stedet for hv:

Bokmål Mange dialekter
Hvem kven, kem
Hva kva, ka
Hvor kor
Når ka tid
Hvordan korle(i)s
Hvorfor ko(r)for
Hvilken kva/ka (for)

Demonstrativer

I mange dialekter brukes ordene herre og derre i stedet for denne/dette/disse/den/det/de. (Herre er nært og derre er fjernt.)
Eksempler:
Denne gutten = (den) herre gutten
Det huset = (det) derre huset
Disse damene = (de) herre damene
osv.

Possessiver

Bokmål Mange dialekter
Hennes henna(r)
Vår våres
Deres (2. p.) dykkar, dokkers
Deres (3. p.) deira; dem(e)s

Kvantorer/tallord

Bokmål Mange dialekter
En, et ein, eit
3 (tre) tri
Hver kvar
Noe(n) noko(n)

Adjektiv

Bokmål Mange dialekter
dyp djup /ju:p/
høy høg
lav låg
jevn jam(n)
morsom morosam, artig
myk mjuk
trang trong
tykk tjukk
vond ond /un/

Gradbøying

I mange dialekter er det -ar(e) -ast i stedet for -ere -est.
Bokmål: fin – finere – finest
Dialekt: fin – finar(e) – finast

Partisipp

Mange dialekter har -anes i stedet for -ende i presens partisipp.
Bokmål: spennende, kjørende
Dialekt: spennanes, kjøranes

Adverb

Bokmål Mange dialekter
alltid bestandig
annerledes annleis, antles
bare berre
da
hjem heim, hem
ikke ikkje, itj
mye mykje, mytji
no, nu
også óg, au
sammen saman, i lag
selv sjøl(v), sjæl

Verb

Bokmål Mange dialekter
dra fare, færa, fårå
falle dette
gjøre gjere, gjera
gråte skrike
huske hu(g)se
la late, let
le flire
løpe springe
se sjå
si seie
spise ete, eta
vite veta

Infinitiv

I mange dialekter slutter infinitiv på -a eller ingenting.

Bokmål: å lese, å møte
Dialekter: å lesa, å møt’

Presens

Mange dialekter har kortformer i presens av sterke verb.
Bokmål: bærer, finner, gjelder, kommer, leser, setter, skriver, sover, trenger …
Dialekter: ber, finn, gjeld, kjem, les, sett, skriv, søv, treng …

Hun kommer på besøk -> Ho kjem på besøk.

Preteritum

Mange dialekter har -a i stedet for -et.

Bokmål: Jeg vasket gulvet i går.
Dialekt: Jeg vaska gulvet i går.

Perfektum

Mange dialekter har partisipp av sterke verb uten -t.
Bokmål: har kommet, har skrevet osv.
Dialekt: har komme/kommi; har skreve/skrivi …

Preposisjoner

Bokmål Mange dialekter
av ta, tå
bak bakom
foran framom
fra frå
innenfor, utenfor innforbi, utforbi
siden sia
til te, åt

Ordstilling

Spørsmål: I noen dialekter kommer subjektet foran verbet.

Bokmål: Hva sier du?
Dialekter: Ka du sei?

Diftonger

Dialektene har generelt flere diftonger enn bokmål.
Ord med lang e har ofte ei i dialekter, f.eks.:

Bokmål Mange dialekter
alene brei
aleine brei
gled, skled, vred osv. glei, sklei, vrei
hel heil
lek leik
ren rein
sen sein

Det samme gjelder ord på lang ø, som ofte har au i dialekter.
Bokmål: løs, grøt, frøs …
Dialekter: laus, graut, fraus …

Apokope

Noen dialekter, særlig i Midt-Norge, har apokope, dvs. at den siste stavelsen i mange ord forsvinner. For eksempel:

Bokmål: bøtte, flaske, matte
Dialekter: bøtt’, flask’, matt’

Bløte konsonanter

På Sørlandet uttales k p t som g b d i midten og slutten av ord:

Bokmål: kake, båt, tape
Dialekt: kage, båd, tabe

Vokabular

Noen vanlige dialektord:

barn unge
bunn botn
gang gong
hode hue, hau, huggu
hund bikkje
jente veitj
kirke kjerke
klær kle(a)
mage maga, mave
morgen morgo, mårå
nese nasa, nase, nassi
sted plass, stad
stykke stykkje, stytj
vann vatn
vei veg
øye auge

 

Annonser

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.