En viktig ting å merke seg med norsk uttale er at o vanligvis uttales [u]

Eksempler:
bok /bu:k/
mor /mu:r/

Andre eksempler: koke, sol, kone, rope, stor, pose, mot

Merk at dette også gjelder mange affikser, for eksempel pol, kon, pro …
politi /puliti/
konkret /kunkre:t/
program /prugram/

På slutten av ord uttales o alltid /u/

nabo /nabu/
bingo /bingu/

Andre eksempler: mango, tango, kasko, netto, lego, ego

Når o kommer foran v (og noen ganger g) uttales det som lang /o:/

over /o:ver/
sove /so:ve/

Andre eksempler: love, grov, rovdyr, alkove, doven, tog, dog

Unntak: hoved /hu:ved/

Foran dobbel konsonant uttales o som regel som kort /o/

topp /top/
lokk /lok/

Andre eksempler: stoppe, blokk, foss, hoppe, klokke, kokk, bolle, oss

Foran andre konsonantkombinasjoner uttales o som regel også med kort /o/

folk /folk/
torsk /toʃk/

Andre eksempler: kork, orm, orke, post, tolk, solgt, korps

Det finnes unntak, for eksempel: ost /ust/ onkel /unkel/

Noen veldig vanlige ord uttales med /o/ selv om det bare kommer én konsonant bak:

nok /nok/
for /for/
som /som/
om /om/

Legg merke til disse parene:

koste (ha en pris) /koste/
koste (feie) /kuste/

Merk også at det er en del variasjon foran m:

rom /rum/
tromme /trume/
bom /bum/
lomme /lume/
plomme /plume/

komme /kome/
dommer /domer/
tom /tom/
sommer /somer/
flom /flom/