Sammensatte ord

En sammensetning er et ord som er satt sammen av andre ord. Eksempler:
ord + bok = ordbok
skrive + bord = skrivebord

På norsk er sammensetninger mye vanligere enn på engelsk. F.eks.:
mobile phone = mobiltelefon
university student = universitetsstudent

Det er som regel bare to (eller tre) ord som settes sammen, men i teorien kan sammensetninger bestå av svært mange ledd:

håndball -> damehåndball -> damehåndballtrener -> damehåndballtrenerkurs …

I praksis prøver man å unngå sammensetninger som har flere enn 3 ledd. Derfor skriver man om med preposisjon: kurs for trenere innen damehåndball

Det finnes mange typer sammensetninger
Substantiv + substantiv: kornåker
Substantiv + verb: sidestille
Substantiv + adjektiv: blodrød

Verb + verb: lekeslåss
Verb + substantiv: leselampe
Verb + adjektiv: spiseklar

Adjektiv + adjektiv: lyseblå
Adjektiv + substantiv: storby
Adjektiv + verb: storspille

Adverb + substantiv: bortebane
Adverb + verb: nedlegge
Adverb + adjektiv: hjemmekoselig
Adverb + preposisjon: frempå

Preposisjon + substantiv: motvind
Preposisjon + verb: avtale
Preposisjon + adjektiv: medskyldig
Preposisjon + preposisjon: igjennom

Sammensetninger konstrueres nesten alltid av grunnformen av ord, dvs. ubestemt form entall av substantiv, felleskjønn positiv av adjektiv og stammen eller infinitiv av verb. Men unntak finnes: blomsterpotte, grøntområde, småbarn, lillefinger …

Som hovedregel skal alle sammensatte ord skrives sammen. Dette kalles samskriving.
Altså ikke: post kasse* Men: postkasse

Substantiv + substantiv
Når et substantiv settes sammen med et substantiv, skal det nesten alltid samskrives. Eks: is + bjørn = isbjørn

Merk at man fjerner én konsonant for å unngå tre like konsonanter på rad:
fotballlag* -> fotballag

De fleste ord settes sammen ved simpelthen å kombinere ordene (bil + dekk = bildekk), men ca. 1/4 av ordene trenger et interfiks imellom (jul + e + gave = julegave; arbeid + s + plass = arbeidsplass).

Hvis det første leddet er en forkortelse eller et tall, bruker vi bindestrek:
EU-kontroll, 50-årsdag.

Dette er også vanlig, men ikke obligatorisk, ved navn: Oslo-gutt eller oslogutt

Substantiv + verb
Verb og substantiv samskrives hvis de utgjør én enhet – ellers ikke.
Lesebok = en bok med lesestoff
(Lese bok = å lese en bok)

Adjektiv + substantiv
Adjektiv og substantiv skrives ofte, men ikke alltid, sammen. Sammensetning gir en mer spesifikk betydning enn ikke-sammensetning. F.eks.:

Blåbær = en spesiell sort bær (Vaccinium myrtillus)
Blå bær = alle bær som er blå

Hvis man maler noen jordbær blå, så blir de blå bær, men ikke blåbær

2 kommentarer om “Sammensatte ord

  1. Helén Nordaune

    SAMMENSKRIVING AV SUBSTANTIV.
    Som trønder har jeg store problemer med å godta innskuddseer i mange ord. For meg er disse ulogisk. Eksempel: eggerøre, eggeplomme. Jeg sier og skriver eggrøre og eggplomme. Kan jeg fortsette med det? Noen ganger velger jeg bindestrek når det blir et slikt dilemma. Hvem har bestemt at noen ord skal ha en slik e mens andre skal ikke ha det? Det heter fortsatt fjelltur, ikke fjelletur. Teltplass, ikke telteplass.
    Nynorsk var mitt første skriftspråk, og jeg kan ikke huske at denne e-en var no problem der. Problemet gjelder sammensatte ord av to substantiv der det første ender på en konsonant. Kan en bruke det logiske og ikke ta hensyn til rettskrivinga som ser ut til å ta hensyn til østnorsk talespråk?

    Liker

    1. Såkalt fuge-e i sammensatte ord er et språklig trekk som er mye mer fremtredende i dialektene på Østlandet enn i Trøndelag, selv om det nok ikke er helt uvanlig der heller, særlig blant yngre talere. De fleste trøndere vil vel også ha fuge-e i ord som vernesko og russefeiring. Som i de fleste andre land er skriftspråket i Norge basert på dialekten i landets maktsentrum, dvs. hovedstadsområdet. Da bokmål oppsto som en fornorsket variant av dansk, var det dialektene i de øvre sosiale lagene i Oslo-området som ble lagt til grunn. Dermed ble variantene med fuge-e del av den offisielle rettskrivingen. Dermed må nok trøndere og andre som ikke har dette språktrekket, bare akseptere at rettskrivingen går på tvers av egen dialekt, på samme måte som de må det med ordbøying osv. I ordboka er for eksempel eggerøre oppført, men ikke «eggrøre». Så du bør nok bruke fuge-e der den offisielle rettskrivingen krever det, i hvert fall i offisiell sammenheng. Konferer da en større ordbok. I mer private sammenhenger er det jo litt mer aksept for dialektfarget rettskriving. Det er nok Språkrådet (og dets forløpere) som i forbindelse med ordboksarbeid har bestemt i hvilke ord vi skal ha fuge-e, og da har de som nevnt basert seg på standard østnorsk. Det er nok imidlertid en del tvilstilfeller med ord som ikke er så frekvente. Ikke alle sammensetninger er offisielt normert, og da står man jo friere. Heter det «skjeggklipp» eller «skjeggeklipp» for eksempel? Begge variantene er ganske frekvente på nettet. I slike tilfeller der ordet ikke er normert, gjør man mer som man vil, og her vil nok skribentens dialektbakgrunn påvirke, uten at det blir feil av den grunn, selv om de fleste i praksis nok prøver å holde seg til det som er mest gjengs i norsk språkbruk totalt sett.

      Liker

Legg inn en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s