I alle ord har én av stavelsene mer trykk enn de andre (engelsk: stress). Det betyr at den blir uttalt «sterkere» enn andre stavelser. Trykk markeres fonologisk med tegnet ‘ foran den trykksterke stavelsen.

Eksempel: venterom /’venterum/

Her ser vi at den første stavelsen (ven) har trykk.

På norsk plasseres trykket vanligvis på første stavelse. Dette gjelder særlig arveord (gamle, «ekte» norske ord).

Eksempler: ‘stue, ‘sitte, ‘rotete

Hvis vi regner med lånord (ord som kommer fra andre språk), blir det litt mer komplisert. Hovedregelen er at ordets siste tunge stavelse har trykk. En lett stavelse er en stavelse som slutter på kort vokal (for eksempel -e i hente). Alle andre stavelser er tunge.

Eksempler:

Tostavelsesord som slutter på lett stavelse:
‘rette, ‘kasse, ‘Mona, ‘anti, ‘lego

Tostavelsesord som slutter på tung stavelse:
gi’tar, rub’rikk, kon’trast, pa’lett

Trestavelsesord som slutter på lett stavelse:
stu’dere, le’vere, e’tappe, mas’sasje

Trestavelsesord som slutter på tung stavelse:
situa’sjon, para’dis, ele’fant, anar’ki

Sammensetninger

I sammensatte ord er det (nesten alltid) det første ordet som får trykk:
sjoko’ladeplate, garde’robeskap, ben’sinstasjon, ‘overdrive

En vanlig feil blant utlendinger er å legge trykket på det andre ordet i sammensetninger.

Eksempler:
Medvirkning uttales med trykk på ‘med (ikke på ‘virk).
Avtale uttales med trykk på ‘av (ikke på ‘tal).

(NB! Det finnes unntak, for eksempel rett’ferdig.)

Mer også at ord som slutter på -i som oftest har trykk på siste stavelse:
galle’ri, bake’ri, ver’di, fanta’si

Øvelser

Uttal ordene med riktig trykkplassering:

Kano
Levende
Spandere
Oppholdstillatelse
Utfordring
Maskinpark
Julenisse
Komponist
Galleri
Grotesk

---