Orddanning handler om hvordan ord er bygd opp. Vi kan (av pedagogiske hensyn) dele inn norske ord i 4 grupper: «vanlige» ord, lånord/fremmedord, sammensetninger og ord med prefikser/suffikser.

1) «Vanlige» ord

I denne gruppen har vi arveord, som har vært i språket så lenge vi vet. De er arvet fra generasjon til generasjon. Omtrent 70 % av ordene i norsk tilhører denne gruppen. Arveordene handler ofte om enkle og tidløse forhold, som famile, hus og dyr. Eksempler på arveord er far, mor, vegg, dør, bjørn, sau.

Ettersom disse ordene stammer fra et felleseuropeisk urspråk, har de kognater i andre språk. For eksempel: mor (norsk) – moder (dansk) – mother (engelsk) – madre (spansk) – materi (ukrainsk) – motina (litauisk). Vi ser at det er samme ord som kommer fra samme utgangspunkt. Tenk etter om noen vanlige, enkle norske ord ligner på et ord i ditt språk (hvis morsmålet ditt er et europeisk språk).

Mange arveord er rotord. Rotord er ord som ikke kan deles opp i mindre enheter. De består bare av en rot (= base, fundament; engelsk: root). Mann, stein, grønn, lav, hel er eksempler på rotord.

2) Lånord og fremmedord

Dette er ord som vi har importert fra andre språk. Vi skiller mellom lånord og fremmedord. Lånord ser og høres norske ut, fordi de har blitt tilpasset det norske språksystemet. Ordene bil, boks, tante, bra, rar er slike ord. De er hentet fra andre språk, men det tenker vi aldri over – de har blitt norske.

Fremmedord virker mer utenlandske, fordi de ikke er tilpasset vårt språksystem. Derfor fremstår de som fremmede. Eksempler på fremmedord er quiz, taxi, pizza, psykolog, nachspiel. Ofte er det slik at ordene starter som fremmedord og etter hvert blir tilpasset det norske språket. For eksempel ble ordet sjåfør skrevet chauffeur da det ble lånt inn fra fransk.

Norsk har, i likhet med mange andre europeiske språk, importert flest ord fra de klassiske språkene latin og gresk. Dette gjelder særlig akademiske ord. Eksempler er organisasjon, student, medisin, psykologi, faktor. Det fine med slike ord er at du ikke trenger å lære dem på nytt, fordi du ofte vet hva de betyr på ditt språk. Som regel betyr de det samme på norsk. Man må bare lære seg hvordan de skrives på norsk, noe som vanligvis følger et system. Her kan du lese mer om det.

Ofte er det slik at vi har to ord for det samme: ett norsk arveord og et internasjonalt lånord. For eksempel: finne – lokalisere, idrett – sport, rette – korrigere.

Her er en oversikt over hvilke språk norsk har lånt mest fra (Sandøy, 2004):

Her er noen flere lånord. Finner du noen lån fra ditt språk?

3) Sammensetninger

Sammensetninger (eller sammensatte ord) er ord som er satt sammen av andre ord, for eksempel bensin + stasjon = bensinstasjon. Dette er svært vanlig i norsk, og her kan du lese mer om det. Husk å skrive sammensatte ord sammen (som ett ord uten mellomrom). Skrivebord, ikke skrive bord.

4) Ord med prefikser og suffikser

Orddanning med prefikser og suffikser er svært vanlig i europeiske språk, ikke bare i norsk.

PREFIKS er en partikkel som kommer foran et ord og gir et nytt ord med en annen betydning. Et eksempel er sam- i samtale, samarbeid og samliv.

Prefiks + ord(stamme) -> nytt ord.
sam + tale -> samtale

Vi anbefaler å bruke litt tid på å lære seg de viktigste prefiksene, fordi det er en snarvei til å øke vokabularet. Grunnen er at prefiksene ofte tilfører ordet en bestemt mening. For eksempel har ord med prefikset sam- betydningen «sammen, kombinert». Å samtale er å tale sammen. Å samarbeide er å jobbe sammen. Her kan du lære om de viktigste prefiksene.

SUFFIKS er en partikkel som står etter et ord og gir et nytt ord med en annen betydning. Et eksempel er -het i frihet, likhet, stillhet.

Ord(stamme) + suffiks -> nytt ord
Fri + het -> frihet

Suffikser har ofte som funksjon å endre ordklassen. I eksemplet ovenfor er fri et adjektiv og frihet et substantiv. Suffikset -het er det klart vanligste suffikset for å lage adjektiv fra substantiv. Vi kan sette -het bak svært mange adjektiv og få et substantiv med samme betydning. Noen eksempler: ny -> nyhet, sann -> sannhet, skjev -> skjevhet, svak -> svakhet.

Men noen ganger må vi bruke andre suffikser, for eksempel -dom (rikdom, fattigdom, ungdom).

Adjektivsuffikser
Når vi går andre veien – fra substantiv eller verb til adjektiv – fins det flere suffikser. Et eksempel er -lig. Vi har f.eks. substantivet venn og legger til -lig slik at vi får vennlig.

venn (substantiv) + lig (suffiks) -> vennlig (adjektiv)

Her kan du lese mer om adjektivsuffikser.

Substantivsuffikser
Suffikser brukes også til å danne substantiv av verb. De vanligste er -ing og -ning
trene -> trening
redde -> redning

Noen ganger har vi ett ord med -ing og et lignende med -ning. Noen ganger betyr de omtrent det samme, men ofte er det slik at -ing betegner en aktivitet, mens -ning betegner noe mer konkret. Bygging er en aktivitet (det å bygge). Bygning er en ting (et hus). Lesing er en aktivitet (det å lese). Lesning er litteratur. Og så videre.

Kjønn
Suffikser kan hjelpe oss å vite hvilket kjønn et ord har.

For eksempel er suffiksene dom, else, het, ning, sjon hankjønn. Derfor er ord med disse endelsene hankjønnsord (en bekreftelse, en lidelse, en stasjon, en nasjon osv.). Vi har også suffikser som alltid er intetkjønn og hunkjønn, noe vi kommer tilbake til i leksjonen om genus.

Hvis du har spesiell interesse for dette temaet, kan du lese mer her  og her (tekster på nivå B2-C1).